(After the gold rush, Neil Young)
I dreamed I saw the silver spaceships lying
In the yellow haze of the sun
There were children crying and colors flying
All around the chosen ones
All in a dream, all in a dream
The loading had begun
Flyin' mother nature's silver seed
To a new home in the sun
Flyin' mother nature's silver seed
To a new home
Look at Mother Nature on the run / in the 21st century
Look at Mother Nature on the run / in the 21st century
~
~
Stein Henningsens påminnelser
Miljøkrisen vi befinner oss i kan lett føre til handlingslammelse, siden vi tenker at én
persons handlinger og holdninger ikke vil ha noe å si for det store bildet. Vi kunne kalle
denne holdningen vår for opplyst, kynisk fornuft, for å bruke et uttrykk fra den tyske
filosofen Peter Sloterdijk.
Misforholdet mellom erkjennelse og handling er påtagelig, mener han, for selv om vi godt
vet hvordan vi må forandre våre liv for å gjøre noe med den akutte situasjonen foretar de
fleste av oss lite annet enn å kildesortere. Som Sloterdijk påpeker baserte det gamle
opplysningsidealet seg på at tenkning og korrekt informasjon ville føre til handling, men
dette er en saga blott. Samme hvor mye vi vet om urettferdighet eller ødeleggelse av
grunnlaget for vår eksistens munner ikke dette ut i et ønske om forandring eller solidaritet,
men ofte heller likegyldighet, hevder han.
Situasjonen har ikke forbedret seg siden Sloterdijk på åttitallet formulerte sine teser i
«Kritikk av den kyniske fornuft» – snarere tvert imot har sannhet, innsikt og vilje til
rettferdighet for natur og mennesker fått seg en ytterligere knekk på 2000-tallet, hvor
alternative fakta, post-sannheter og konspirasjonsteorier florerer. Det er nærliggende å
tenke at denne situasjonen har gjort enkle og klare sannheter som at vi destruerer kloden
vi bor på diffuse og mindre tilgjengelige.
Hva løsningen på en slik skjebne skal være er ikke lett å si, men en mulighet er å vekke
oss fra slummeren igjen gjennom bilder og fortellinger som avdekker konflikten mellom
ideal og virkelighet. Stein Henningsens kunstnerskap byr på en lang rekke slike
oppvekkelsesforsøk, hvor nettopp brytningen mellom innsikt og apati reformuleres på
uventede måter.
I 2009 rullet han inn en isblokk i gallerirommet i New York hvor blokken var fullstendig
dekket med dollarsedler. Slik viste han på uvant vis hvordan vi vanligvis ikke bare setter
pengeverdier foran naturen, men hvordan vi, med denne optikken, ikke er i stand til å
oppdage naturen i det hele tatt. Senere, i oppfølgende performancer, lenker han seg fast
til isen, som for å fortelle at vårt ve og vel uvegerlig er betinget av naturens helse.
I andre sammenhenger tvinger Henningsens performance oss til å vie naturen
oppmerksomhet, som i Meltdown (2009) ved Kunstbanken i Hamar, hvor han fyrte opp
noen vedkubber under nok en isblokk og ventet til det hele var blitt til vann.
Modernitetens herskerforhold til natur som ressurs eller gjenstand for noe vakkert eller
helsebringende utenfor oss, har lenge vært den dominerende synsvinkelen, men
Henningsen senker seg ned i elementene og underkaster seg naturen.
Han er ikke adskilt fra dens voldsomme krefter, som Caspar David Fredrichs «Munken
ved havet» (1808-1810), hvor en ensom tenker står foran det sublime havet, men
beskyttet fra de opprørte bølgene i sin kontemplative positur på landjorden. Henningsen
skiller seg også fra andre i performance-tradisjonen, som John Long, som i sine
performancer legger bak seg store avstander i sin ferd gjennom naturen og viser frem sine
bevegelser som en liten fortelling eller et dikt.
Henningsen forsøker å gjenetablere en direkte forbindelse til naturen og dens prosesser,
han fremstår gjennom kampen mot elementene, som i MAN STANDING, SVALBARD
(2013), hvor han står i en snøstorm til han ikke orker mer, eller i HABITAT (2021), hvor han
vandrer naken ut i snøen foran en isbre. Han artikulerer det faktum at det brenner i forhold
til naturen, bokstavelig talt, i verk som THE BOAT (2021), hvor han ror ut i den arktiske
sjøen i en båt med et levende bål i baugen. Eller som i TIMELINE II (2021), hvor han
holder en planke, hvor ilden spiser seg gjennom en timeline fra den ene enden av
planken til den andre, der han står plassert ute på et høyt fjell i villmarken på Svalbard.
Det er noe sjarmerende og utilslørt i Henningsens omgang med is, ild og andre
naturelementer, for han forsøker ikke å opphøye seg selv eller skape vakre tablåer av sine
performancer, men å gjenetablere situasjoner hvor vi kan koble oss på miljøet vi alle er så
direkte avhengig av. I stedet for å formidle sublime erfaringer vi kan betrakte på avstand,
immune fra naturen som portretteres, er vi her vitne til individets eksponering for og
interaksjon med vær, vind, is og ild.
Som i David Fredrichs malerier blir han riktignok en stedfortreder for oss, men til forskjell
fra den tyske romantikeren er Henningsens verker medier for enkle og viktige sannheter,
ikke intellektualiserte betraktninger hvor vi fjerner oss fra grunnleggende innsikter i hva
det vil si å være menneske.
Det er likevel ikke mennesket som sådan som er det essensielle i disse verkene, men
prosessene Henningsen integreres i: isen som smelter, ilden som brenner, vinden som
blåser, snøen som vandres gjennom. Det er dette han ber oss vise oppmerksomhet og
erfare gjennom sin kunst, og det er gjennom disse tidsløpene vi kanskje kan få tilgang til
en erfaring som ikke lenger er kynisk og likegyldig, men i tråd med helheten vi alle
uvegerlig er en del av. Det er disse prosessene, disse elementære bestanddelene av det
som finnes, og som er mye større og eldre enn oss, Henningsen viser frem og måler ut
med sin egen kropp som referanse.
På denne måten forankrer han oss, eller kanskje vi kunne si minner oss på, vår plass i
naturen – og at vår måte å leve på er helt ute av takt med virkelighetens rytme. Vi er en
liten prikk i naturhistoriens enorme utviklingslinje og må erkjenne vår plass i den store
helheten for å kunne leve videre med både snø, is, ild, vann og alle de andre livsformene
som lever med oss på denne planeten.
– Kjetil Røed
